Den eldste (Innbundet)

Serie: Arven 

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2006
Antall sider: 880
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Eldest
Oversatt av: Bakke, Kyrre Haugen
Serie: Arven
ISBN/EAN: 9788204125019
Kategori: Ungdomsbøker
Omtale: Den eldste

Mørket senker seg... Sverdklinger møtes ... Ondskapen hersker.

Eragon og dragen hans, Safira, har nettopp reddet opprørerne fra utslettelse i kampen mot de mektige styrkene til kong Galbatorix, Rikets grusomme hersker. Nå må Eragon reise til Ellesméra, alvelandet, for å få videregående opplæring i trolldom og kampteknikk - livsviktige ferdigheter for enhver drageridder. Det er en reise av den sorten man bare legger ut på én gang i livet, og Eragon møter fryktinngytende og spennende mennesker og steder.

Hver dag på reisen er et nytt eventyr i seg selv, men han møter kaos og svik hvor han enn snur seg, og Eragon kan ikke vite sikkert hvem han kan stole på.
Samtidig må fetteren hans, Roran, utkjempe et nytt slag hjemme i Karvahall - noe som setter Eragon i enda større fare.
Kommer den onde kongen til å lykkes med å kvele all motstand? I denne kampen er det ikke sikkert at Eragon kommer til å overleve ...

Til toppen

Andre utgaver

Den eldste
Bokmål Heftet 2008
Den eldste
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Christopher Paolini:

Om forfatter Christopher Paolini

Christopher Paolinis dype kjærlighet til fabelprosa og science fiction inspirerte ham til å begynne på debutromanen Eragon da han var ferdig med high school bare femten år gammel. Da han var nitten, havnet boka på New York Times' bestsellerliste. Christopher bor sammen med familien sin i Paradise Valley i Montana.

Til toppen

Utdrag

En dobbel katastrofe

De dødes sanger er de levendes klagerop.
Det tenkte Eragon idet han skrittet over det forvridde liket av en urgal. Beistets knuste ansikt grinte opp mot ham mens han lyttet til klagesangene fra kvinnene som var kommet for å hente sine kjære fra den blodbestenkede slagmarken inne i Farthen Dûr. Bak ham unngikk Safira omhyggelig å tråkke på kadaveret; de glitrende blå skjellene hennes var den eneste synlige fargen i tusmørket som fylte det hule fjellet.
Det var tre dager siden Varden og dvergene hadde kjempet mot urgalene om herredømmet over Tronsheim, by-fjellet, men ofrene for blodbadet lå fortsatt strødd ut over slagmarken.
Det enorme antallet lik hadde gjort det svært vanskelig for forsvarerne å begrave sine døde. I det fjerne, innunder fjellveggen som omsluttet Farthen Dûr, kunne de se den dempede gløden fra et bål på størrelse med et lite fjell; det var der de falne urgalene ble brent. De fikk hverken begravelse eller ærefulle hvilesteder.
Etter at Eragon hadde våknet og oppdaget at såret hans var leget av Angela, hadde han tre ganger forsøkt å delta i oppryddingsarbeidet.
Hver gang var han blitt lammet av fryktelige smerter som lot til å eksplodere i ryggraden. Helbrederne
ga ham en mengde forskjellige brygg å drikke. Arya og Angela sa at det ikke feilte ham noe som helst. Vondt gjorde det likevel. Safira kunne heller ikke hjelpe; hun kunne bare dele
smerten når den spredte seg gjennom deres felles tankebaner.
Eragon strøk hånden over ansiktet og så opp på stjernene som blinket høyt der oppe i åpningen over Farthen Dûrde var halvveis utvisket av den sotete røyken fra likbålet. Tre
døgn. Tre døgn siden han hadde drept Durza; tre døgn siden folk var begynt å kalle ham Skuggedreper; tre døgn siden det som var igjen av trollmannens bevissthet, hadde herjet i sinnet hans og han var blitt reddet av den gåtefulle Togira Ikonoka,
Krøplingen som er hel - som han ikke hadde fortalt om til noen andre enn Safira. Opplevelsen hadde forvandlet
ham, men om det var til det bedre eller til det verre, visste han ikke. Han kjente seg skrøpelig, som om et plutselig støt ville komme til å knuse både den gjenoppbygde kroppen og
bevisstheten hans.
Og nå var han kommet til slagmarken, drevet av en morbid trang til å se følgene av krigshandlingene. Men nå som han var der, fant han lite av interesse. Han fornemmet bare den
intenst ubehagelige tilstedeværelsen av død og forråtnelse, og slett ikke stråleglansen han hadde ventet seg etter alle heltekvadene han hadde hørt. Eragon hadde vært vitne til mye brutalitet mellom mennesker,
dverger og urgaler - så mye at hadde det skjedd før drapet på Garmann, ville det ha ødelagt ham. Etter onkelens død gjorde det ham bare nummen. Han hadde for lengst, med
Safiras hjelp, forstått at den eneste måten å beholde forstanden på midt i så mye smerte var å finne noe å gjøre. Bortsett fra det trodde han ikke lenger på at det fantes noen iboende
mening med livet. Ikke nå når han hadde sett mennesker bli revet i stykker av Khul-krigere, når slagmarken hadde vært et
eneste mylder av sprellende lemmer, når jorden var så gjennomtrukket
av blod at det sivet inn i skosålene hans. Hvis det overhodet kunne finnes noe edelt ved krig, tenkte han, måtte det ligge i å slåss for å beskytte andre.

Til toppen