Da de første byene ble til, oppstod samtidig monumental kunst og arkitektur, produksjon av bronse, skrift og en økonomi som bandt by og omland sammen. Dette har blitt kalt en urban revolusjon, selv om den ikke skjedde dramatisk og tok noen hundre år. Det var i alle fall en radikal forandring i forhold til den såkalte Ubaid-kulturen som omfattet hele Mesopotamia før de første byene ble til.
Arkeologer har anslått at for fire–fem tusen år siden hadde Uruk ca. 20 000 innbyggere. Det fantes antagelig omtrent 20 millioner mennesker i verden på den tiden, så innbyggerne i Uruk utgjorde altså én av tusen. Det ser ut til at det var her man første gang tok i bruk hjulet. Deler av byen var friområde hvor man kunne huse folk fra landsbyene utenfor, hvis det ble nødvendig, for eksempel i krig. Byene eksisterte i samspill med sine omland, der blant annet gjeterne holdt til med sine saueflokker. Gilgamesj-eposet forteller for eksempel om sauegjetere utenfor byen Uruk, jakt på steppene og tokt til fjellet med sedertreskogen for å hente tømmer.
Landet mellom elvene var rikt på jordbruksjord og leire, men fattig på råstoffer. Å skaffe seg treverk, stein og metaller forutsatte handelssamkvem, plyndringstokter eller krig. Sumeriske skip reiste i Persiagulfen, blant annet til Dilmun (Bahrein), og man dro oppover elvene til det anatoliske høylandet. Slik skaffet man seg sedertre, sypress, sølv og lapis lazuli, mens overskudd av tøyer, særlig av ull, og korn ble eksportert. Andre tidlige byer var Eridu, Ur, Nippur og Larsa.

Til toppen