Der hvor roser aldri dør (Innbundet)

kriminalroman

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 314
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788205427266
Kategori: Krim og spenning
Omtale: Der hvor roser aldri dør

En høstdag i 1977 forsvinner tre år gamle Mette sporløst fra en sandkasse utenfor hjemmet sitt i Bergen. Et sekunds uoppmerksomhet, og hun er borte. 25 år senere søker den fortvilede moren fortsatt svaret på hva som skjedde den gangen. Privatdetektiv Varg Veum tar saken.

Til toppen

Veum-klassiker

Andre utgaver

Der hvor roser aldri dør
Bokmål Ebok 2012
Der hvor roser aldri dør
Bokmål Heftet 2013
Der hvor roser aldri dør
Bokmål Nedlastbar lydbok 2012

Flere bøker av Gunnar Staalesen:

Du vil kanskje også like

Utdrag

Kvinnen som kom til meg denne mandagen i mars, var av det stillferdige slaget. Hun banket flere ganger på døren til venteværelset før jeg hørte at hun åpnet og vågde seg innenfor. Jeg hadde rikelig med tid til å skru korken på flasken, legge den ned i skrivebordsskuffen, ta den siste slurken av glasset, gå bort og skylle det i vasken og sette det pent på plass på hyllen foran speilet, før jeg vendte meg om, gikk til døren mellom venteværelset og kontoret, åpnet den helt og ble stående og svaie svakt i døråpningen mens jeg sa: «Ja?»

Hun møtte blikket mitt forsiktig. «Det er du som er – Veum?»

Jeg nikket, trådte til siden og gjorde tegn til henne. «Kom inn.»

Hun var omtrent på min alder, kanskje litt yngre, men jeg plasserte henne definitivt i slutten av femtiårene. Håret var glatt, og det var noen uker siden hun hadde vært hos frisøren. Gråfargen var tydelig innerst ved hårroten i skillen på venstre side. Heller ikke klesdrakten signaliserte at hun var opptatt av å gjøre noe overbevisende førsteinntrykk. Hun var kledd i en klassisk vindjakke i mosegrønt, brune bukser og lave sko. Rødfargen på skjerfet var det eneste som lyste opp. I hånden hadde hun en veske i semsket skinn, stor nok til å inneholde det hun måtte trenge av hverdagslige hjelpemidler. Huden var blek, nesen smal med et knapt synlig strøk av fregner over neseroten, og det var et trist drag over ansiktet hennes som allerede ved ankomsten røpet at hun hadde et problem å stri med, kanskje flere. Men det hadde de fleste som oppsøkte meg. Andre grunner hadde de ikke.

Hun så seg sky omkring idet hun steg inn på kontoret. Jeg holdt hånden frem og presenterte meg skikkelig. Hun svarte: «Maja Misvær.»

Jeg viste henne til kundestolen. Ingen andre enn jeg selv hadde sittet i den på flere uker. Selv gikk jeg rundt skrivebordet, satte meg tungt ned i kontorstolen, la ansiktet i sine mildeste former og spurte: «Hva kan jeg hjelpe deg med?»

Hun så tungsindig på meg, som om ordet hjelpe ikke fantes i hennes verden. Som i et speil så jeg mitt eget ansikt der, slik det ganske sikkert hadde fortonet seg for andre de siste tre årene. Et halvt års tid etter Karins død hadde jeg fulgt min gamle klassekamerat Paul Finckel til graven. Med det hadde en av mine eldste venner og sikreste kilder i byens pressemiljø slått av pc-en for godt, uten å lagre innholdet for all ettertid. En nyansatt kollega hadde overtatt den før liket var kaldt. Selv følte jeg at min egen død var kommet enda et skritt nærmere, slik høsten melder sin ankomst en plutselig frostnatt i september. En etter en forlot de oss, de gamle klassekameratene. Snart var vi bare en håndfull igjen. Til slutt ingen.

«H-husker du en liten pike som heter Mette?»

Først skjønte jeg ikke hva hun snakket om. «Mette? Jeg vet ikke helt …»

«Hun forsvant, i september 1977.»

Så gikk det et lys opp for meg. «Åh, du snakker om – den Mette.»

Til toppen