Ikke forlat meg (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 244
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202308476
Kategori: Romaner
Omtale: Ikke forlat meg

Den store, gale kjærligheten

Ikke forlat meg er en roman som bekrefter utsagnet om at en forelskelse er en ulykke som ennå ikke har inntruffet. I Sæterbakkens bok inntreffer den fort.

Av Vigdis Hjorth

På første side forstår vi at Aksel har dyp kjærlighetssorg og er på selvmordets rand.

Så følger kjærlighetshistorien baklengs fra slutt til begynnelse, det er en snedig komposisjon. På bokas siste side er Aksel så nyforelsket og lykkelig til stede som bare nyforelskede kan være. Da vet leseren at det vil gå til helvete. Men selv om vi kjenner utfallet følger vi bakover-reisen med spenning. Ikke drevet av: Hvordan går det? Men: Hvorfor måtte det gå sånn?

For det er et må her. En del av romanen handler om Aksels ungdom; en historie som kanskje gir nøkkelen til hvorfor forholdet til den elskede Amalie ikke kan vare. Aksel har hatt det så vondt, vært så alene og fortvilet at Amalie får for stor betydning, hun blir en reddende engel, og det kan hun ikke bære.

Amalie skinner i skolegården, Aksel er fjetret. Amalies foreldre er så nær man kan komme intellektuelle bohemer i den lille byen, Aksel er imponert. At Amalie, som viser seg å være like vakker inni som utenpå, vil være sammen med ham er ikke til å tro og et under: befrir ham fra alt som har vært uutholdelig. Verden åpner seg!

Det skjer ikke ofte, men det hender vi får det vi ønsker oss mest. Som innebærer en etterlengtet avgjørende forandring.

Men hvordan ta vare på en slik uvurderlig gave? Hvordan bære lykken? Dette er sentrale spørsmål i Sæterbakkens bok.

Og: Hvorfor er det noen som ikke klarer det, som straks begynner å ødelegge? 

Kjærlighet uten likevekt
Først vet ikke Aksel om han vil at alle skal være forelsket i Amalie eller ingen. Ganske fort foretrekker han: ingen. Amalies letthet og glede, hennes ubesværethet, alt han elsker, begynner han nå å frykte. Hans altomfattende avhengighet gjør at han utvikler en destruktiv sjalusi. Han klarer ikke være glad, selv om han «burde». Om han innimellom kjenner noe som ligner glede, får han straks mistanke om at det bare er innpakningspapir. Redsel er egentlig alt han føler.

I forholdets begynnelse blir de enige om å fortelle om sine seksuelle erfaringer. Amalie forteller om Doberman hun hadde en natt med. Aksel forteller ikke om sin erfaring; med den utstøtte illeluktende nødkameraten Zombie. De kledde seg ut som rockestjerner, hadde uskyldig guttemoro og spiste godteri, men onanerte også sammen, hadde oralsex. En forferdende, opphissende erfaring, ikke til å avstå fra, men den etterfølges av en uendelig tristhet og skam. Når han av og til tenker på det i en vanlig skoletime er det som et mareritt fra en annens hjerne bryter inn i hans, «et helt vilt bilde fra noen andres liv som et kort øyeblikk bare ble sendt på feil frekvens».

Å bli sammen med Amalie representerer revolusjon. Å glemme alt sånt, legge det bak seg. Amalie nevner på et tidspunkt noe som skjedde «før de ble kjærester». Aksel måper. «Kjærester?» Er det det de er? Ordet er for svakt, for spinkelt for det de har sammen! Her er ulikevekten.

Maner fram tapet
Hadde det vært annerledes om Aksel hadde fortalt? I stedet hjemsøkes han av Amalies natt med Doberman. Fritter henne ut for detaljer som plager ham ytterligere. Sjalusien får fysisk utløp, han kan ikke styre seg. Amalie blir redd og utmattet. Aksel forstår at han vil miste henne og hater henne for det: «Finnes det noe ondere enn en tilbedt kvinne?» Samtidig var det ikke annet å vente. Hadde han virkelig innbilt seg at det fantastiske kunne vare? Det hjelper ikke at han ser seg selv med hennes foreldres blikk og kommer til kort overfor det. Selvforakten tiltar, han håner seg selv: «Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem til skyggenes dal.»

Det er vond og gjenkjennelig lesning. Å merke at den andre er på vei bort. De bittesmå forandringene: «Hun skal bare ut en tur, med noen folk.» Aksel maner fram tapet før det er et faktum. Når hun klapper ham, tenker han bare på hvilke andre hun snart skal klappe. Han blir ikke dyttet vekk når han kysser henne, men det blir ikke gjengjeldt. Han omfavner henne, hun står tålmodig og venter på at han skal løsne grepet. Han martres av bildet av Doberman med pikken «som et spyd foran seg.» Han lengter, klarer ikke styre seg, kaster seg over henne om natten, hun lar det skje. Etterpå ligger han over henne «som et lokk». Hun stryker en hånd over håret hans og «håpets varme skyller gjennom deg ... »  Så kommer en hånd til, og sammen skyver de to hendene Aksel varsomt ned, på hans side av sengen. 

En nødvendig roman
Som sagt åpner romanen med en uutholdelig kjærlighetssorg. Noe er tatt bort, og  Aksel vet at han «aldri vil finne noe som kan settes inn der, som passer». Tanken på at den elskede er der ute et sted, levende, pustende, utilgjengelig for ham, men tilgjengelig for andre, som tar på, kysser, trenger inn i henne, er ulidelig.

Sorgen over tapet av Amalie er antagelig verre for Aksel enn en vanlig kjærlighetssorg, hvis noe sånt finnes. Fordi Amalie frelste ham. Befridde ham fra den fortvilede Aksel. Som gjennom hele ungdomsskolen mobbes av en tidligere kamerat, som har en tapetkniv som eneste venn bortsett fra det skamfulle «forholdet» til Zombie som står alene i hvert frikvarter: «Alle kan se at det er helt uutholdelig for ham å være der, men at han må, at han er innestengt i alt dette, at det ikke finnes noe annet, ikke for ham, ikke for deg.»

Det er smertefull lesning. Her er ingenting formildende, ingen sorgmunter tone som skal balansere redselen, ungdommens råskap når det gjelder å redde sitt eget skinn. Aksel ville foretrukket at Oskar slo eller sparket så han hadde et blåmerke å vise fram. Lengter etter å bryte sammen i noens armer og fortelle alt. Men hva skal han si? At Oskar ser på ham i timene? Sier navnet hans og sukker?

Stig Sæterbakken forteller det som er å fortelle for den som ikke vet hva han skal si. Derfor er dette en nødvendig, og på sitt vis også en oppløftende roman.

Til toppen

Andre utgaver

Ikke forlat meg
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Ikke forlat meg
Bokmål Heftet 2010
Ikke forlat meg
Bokmål Ebok 2011

Flere bøker av Stig Sæterbakken:

Du vil kanskje også like

Om forfatter Stig Sæterbakken

Stig Sæterbakken, født i 1966, bosatt på Lillehammer. Han debuterte med diktsamlingen Flytende paraplyer i 1984. Hovedverket hans på 90-tallet er den såkalte S-trilogien, bestående av romanene Siamesisk (1997), Selvbeherskelse (1998) og Sauermugg (1999). Den kom i samlet utgave i 2000 (ny utgave i 2007), og er for tiden under utgivelse på fire språk. Sæterbakkens seneste romaner er utgitt i flere land, deriblant Russland og USA. I 2007 kom romanen Usynlige hender som han høstet stor anerkjennelse for.

Til toppen

Intervju

Føler sterkest, savner dypest

- Det hender det er en hårfin grense mellom den gode og den syke kjærligheten, sier Stig Sæterbakken. Møt ham i intervju med forfatterkollega Vigdis Hjorth.

Av Vigdis Hjorth

VH: Denne boka er både en kjærlighetsroman og en oppvekstroman. Hvis du måtte velge en term, hvilken ville du velge? 

SS: Kjærlighetsroman! Men det er klart at oppveksten som skildres gir en nøkkel til kjærlighetshistorien. Det er jo fordi Aksel er så nedkjørt at Amalie blir så betydningsfull. Derfor er Aksel så desperat redd for å miste henne. Hun betyr alt, han legger sitt eget bak seg og går totalt inn i hennes fascinerende verden. 

VH: Jeg trodde det bare var jenter som drømte om en mann på hvit hest som skal dukke opp og løse det meste? 

SS: Gutta er nok ikke noe mindre håpløse, når det kommer til stykket! 

VH: Men det går som regel ikke bra. Det ligger en innsikt her om at kjærlighet der den ene skal reddes ikke kan vare?   

SS: Ja. Romanen ender jo der den begynner, på et nullpunkt. Ingenting er igjen. Likevel skjer en form for vekst og modning, som utgjør en ekstra fortelling i fortellingen. Det at historien blir fortalt – av Aksel som en slags skjult jeg-forteller, i ettertid – forutsetter en selverkjennelse, og innebærer et løfte om at han ikke går til grunne. i begynnelsen, som egentlig er slutten, vurderer han jo å ødelegge alt, inkludert seg selv. Men romanen ender med at han klarer å gjenkalle et øyeblikk av intens tilstedeværelse og livsglede. Ved at romanen fortelles baklengs skjer det en dobbelt bevegelse – mot mørket, og mot lyset samtidig.

VH: Det står et sted at sjalusi er overdreven kjærlighet, og at overdreven kjærlighet er det eneste som er noen vits i?

SS: Det er i hvert fall slik Aksel forsøker å legitimere sin egen sjalusi. Han er den som alltid føler sterkest, elsker mest, savner dypest. Og selv om det er en gal manns tale, er det jo mye sant i det han sier.

VH: Jeg tror mange kvinner har opplevd slik sjalusi som Aksel lever ut, det er svært interessant å få det beskrevet «innenfra»? 

SS: Det hender det er en hårfin grense mellom den gode og den syke kjærligheten. 

VH: Amalie tilhører et miljø som er fremmed for Aksel, har det betydning? 

SS: Ja, romanen er også en kulturell klassereise. Aksel forakter alt sitt, og sluker tilsvarende alt det nye Amalie bringer ham i kontakt med.

VH: Men det gjør ham enda mer sårbar?

SS: Helt klart. Det er ikke bare et kjærlighetsforhold som står på spill, men et helt liv.

VH: Men det er jo Aksel som er dikteren, som har talentet. Hvor er Aksel og Amalie noen år lenger fram?

SS: Når Aksel ser Amalie for første gang, skinner det av henne, som fra et kirsebærtre i full blomst. Kanskje møter han henne nettopp i hennes livs blomstring. Motsatt ham selv, som er helt på bunnen. Og hvem vet, om noen år, hvis de hadde holdt sammen, ville det kan hende vært omvendt. Han som sto i sin blomstring, mens hun var ferdig med sin?

Til toppen

Utdrag

Se det for deg. Du er en og tyve år, og du vet at livet ditt er over. Samfunnet er ondt. Alle mennesker er onde. Om du hadde hatt en atombombe ville du ikke ha nølt. Allikevel merker du deg det yrende mylderet ute på gaten. Motorduren. Snakket. Hæleklakkingen mot fortauene. Et drønn av utålmodig liv og bevegelse. Sommeren er her! For aller siste gang! Stemmer, skritt, musikk, stress, graving, borring, smell, sirener, planer og virkelyst, alt sammen når inn til deg. Men du er ikke en del av det. Du har vært det, men er det ikke lenger. Det som utgjorde forbindelsen er borte. Og det som er igjen er ingenting verdt. Ikke noe holder deg tilbake. Det kommer ikke til å koste deg noe å forlate det. 

Hun, derimot, hun er der ute og tar del i det som skjer, virksom som ingen annen i det livsens sirkus som utspiller seg. Ingenting er på slump med henne, alt henger sammen, alt er hektet i hverandre i en eneste forferdelig bevegelse, det kvernende hjulet som er all tilbakeholdenhets utslettelse, der ingenting hindres, ingen besinner seg eller begrenser seg, der alt er utfoldelse, utagering, utsvevende livsførsel, ville utskeielser, en endeløs rekke utskeielser, som fanger opp alle de som er med, som er villige, som er med på leken, og som ekskluderer ubønnhørlig alle som ikke er det. 

Du setter vinduet på en gløtt. Kjøkkenlukt siver ut fra alle husene i strøket. Menneskene spiser. I leiligheter og på restauranter har folk satt seg til bords foran fulle tallerkener. Saftige kjøttstykker, karbonader med stekt løk, poteter, salat, mais, kritthvite rømmeklatter, istykkerkokte grønnsaker, det glir nedover spiserørene i små klumper. Blodet strømmer til rundt mageregionen og kjevene jobber på spreng, som i en verdensomspennende pause fra ståket. Du skulle ønske de fortsatte med det, at de aldri ble ferdig med å spise, at de ble sittende til bords resten av livet, at ingen mer ville reise seg og gå ut, at gatene ville forbli tomme, at kafeene og nattklubbene måtte stenge, at ingen aviser kom ut, at alle virksomheter gikk konkurs, at all handelsvirksomhet opphørte, at ingen mellomværender var nødvendige lenger, at ingen møttes, at ingen tok på hverandre, at ingen snakket sammen eller skrev til hverandre, at alle måtte være inne fra nå av, at ingen ville forelske seg mer, at ingen tiltrekning ville oppstå utover den som allerede fantes, at alt ville bestå i den form det har, at det ikke ville skje noe mer, at hele verden gikk til ro, all aktivitet, all oppdagelseslyst, all utferdstrang, alt pakket sammen og satt til side som en eske med ødelagte leker.   

Men det tar aldri slutt. For dette er de levendes samfunn. Det flytter seg opp og ned av fortauene. Med pannen klistret til vinduet gransker du det.

Til toppen