Opp Oridongo (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 272
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202308001
Kategori: Romaner
Omtale: Opp Oridongo

Ny mann fra Ingvar Ambjørnsen

Til en liten øy på Nordvestlandet kommer en mann med hatt og koffert. Han er rundt femti, har tatt et nytt navn og lagt fortiden bak seg. Han har fått et par brev fra en kvinne på øya, om å komme på besøk. Men Ulf Vågsvik har pakket for å bli.

Tittelen på Ambjørnsens nye roman kunne vitnet om en reiseskildring opp en afrikansk flod. Men vi befinner oss for første gang på flere år i dette forfatterskapet i Norge, på en liten øy på Nordvestlandet. Hit kommer Ulf, en person som ingen andre enn Ingvar Ambjørnsen kunne funnet opp. Det er noe kjent med denne stemmen som forteller, litt sta og påståelig. En som gjerne vil være med på laget, sitte blant menn og fikse ting. En drømmer, som vet at tilværelsen fort kan snus på hodet og vende seg mot ham. 
      Ingvar Ambjørnsen tegner opp et øysamfunn som engasjerer seg i kampen for å få bro til fastlandet, men Ulf er sterk motstander av bro. Alle er opptatt av den nederlandske familien som skal komme og bosette seg på øya, med sine to barn. Det forberedes en gedigen velkomstfest, og tanken er at øyas sist ankomne, den siste innvandrer, nemlig Ulf Vågsvik, skal delta i en samtale på samfunnhuset og fortelle om sine erfaringer. Når de endelig kommer, blir det dramatisk.
      Ingvar Ambjørnsen har skrevet en stødig og vakker roman som rommer både indre uro og lengselen etter en alminnelig hverdag, et sted å være.

Til toppen

Det er i det dypt menneskelige, ikke minst i samspillet mellom Ulf og Berit, at Ambjørnsens bok virkelig griper sin leser

Tone Velldal, VG

Andre utgaver

Opp Oridongo
Bokmål Lydbok-CD 2009
Opp Oridongo
Bokmål Nedlastbar lydbok 2010
Opp Oridongo
Bokmål Lydbok MP3-CD 2009
Opp Oridongo
Bokmål Heftet 2010
Opp Oridongo
Bokmål Ebok 2009

Flere bøker av Ingvar Ambjørnsen:

Om forfatter Ingvar Ambjørnsen

Ingvar Ambjørnsen (f. 1956) debuterte i 1981, og har utgitt bøker i flere sjangre - romaner, kriminalromaner, novellesamlinger, barne- og ungdomsbøker og essaysamlinger. Hans store gjennombrudd kom med romanen Hvite niggere (1986). Kritikerne fikk for alvor øynene opp for novellisten Ambjørnsen med Natt til mørk morgen (1997). Med de fire romanene om Elling - Utsikt til paradiset (1993), Fugledansen (1995), Brødre i blodet (1996) og Elsk meg i morgen (1999) - ble han en av våre mest leste samtidsforfattere. Av litterære priser kan nevnes Rivertonprisen, Brageprisen, Bokhandlerforeningens pris for «80-årenes beste barnebok», Riksmålsprisen og Bokhandlerprisen

Novellesamlingen Delvis til stede kom høsten 2003. Alle novellene handler om menn, løgn, og hallingkast når det gjelder forståelse av identitet og realiteter. Innocentia Park (2004) er en annerledes roman fra Ingvar Ambjørnsen. Handlingen er lagt til Tyskland, og fortelleren, en tysk eiendomsmagnat, er en helt ny type i forfatterskapet. Det er en eksistensiell roman om tretthet, oppbrudd og dekadense, med ypperlige skildringer fra Hamburg og Berlin. I Tyskland foregår også En lang natt på jorden (2007). Romanen er en dypt menneskelig, bitende og underholdende skildring av en mann som føler han nærmer seg slutten, men får et ekstranummer blant de levende som han ikke hadde kunnet forestille seg.

Flere av bøkene til Ambjørnsen er filmatisert med stor suksess, og filmen «Elling» ble nominert til Oscar i 2001.

Til toppen

Utdrag

På denne tiden av døgnet, idet ettermiddag blir til kveld, kan jeg høre Hurtigruta gli forbi ute i mørket mellom øya og Skarven. Og jeg ligger her i mitt eget mørke med hodet under teppet og med øynene lukket. Jeg ligger slik og dormer og lytter til skipets enorme motorer, og til vinden som synger i den vaieren som skal holde huset fast hver gang vi får orkan i kastene. Et pussig stykke musikk. Det er ikke vakkert, men det er sterkt og beroligende. Når jeg strekker hånden ut fra teppets varme og berører det kalde veggpanelet, kjenner jeg huset vibrere svakt. Det er som om det lever under fingertuppene mine. Det gjør meg godt å tenke at huset lever, og så kan vel det innfallet få lov til å være så banalt og dumt som det bare vil, for ikke har jeg tenkt å plage andre med tanker om dette.
      Og jeg ser for meg skipet slik det nå seiler opp sundet på vei nordover, som det lyser i høstmørket, ansikter vendt mot land fra vinduene i restaurantene og lugarene, det er noen som ser ut i den sorte ettermiddagen, og kanskje fanger enkelte av disse øynene opp omrisset av huset vårt inne i Viken, kanskje til og med omrisset av hun som nå står nede i den halvmørke stuen med en hånd på vindusbrettet, for slik står hun hver dag når nordgående Hurtigrute passerer, står slik i den halvmørke stuen og støtter seg med en hånd til vindusbrettet, en mager hånd mellom potteplanter og levende lys. Dette vet jeg, dette kan jeg se så klart for meg, fordi jeg ofte står slik sammen med henne, står bak henne, med min hånd på hennes skulder, eller kanskje til og med med hånden på hoften hennes, slik står vi og ser de mange lysene på Hurtigruta forsvinne langsomt ut mot storhavet, før de brått blir borte bak Nabben.

Til toppen