Uskyldighetens museum (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 655
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Språk: Bokmål
Originaltittel: Masumiyet müzesi
Oversatt av: Brendemoen, Bernt
ISBN/EAN: 9788205378032
Kategori: Romaner
Omtale: Uskyldighetens museum

Tapt kjærlighet, tapt tid

Tyrkiske Orham Pamuks første roman siden han vant Nobelprisen i 2006 er en oppvisning i sofistikert romankunst: medrivende, velkomponert og slepent ironisk.

Kemal er en heldig mann. Som medlem av Istanbuls oversiktlige overklassemiljø på 70-tallet tilhører han et lite, velstående samfunnslag i et ellers fattig land, og lever en tilværelse preget av en særdeles utholdelig letthet. Jobben i farens bedrift volder ham lite besvær. Han er i ferd med å forlove seg med Sibel, en svært passende ung kvinne. De fester og morer seg med vennene sine, også de fra den absolutte eliten. Både klærne og brennevinet er importert fra Vesten.

Tapt ære

Så forelsker Kemal seg i en fjern slektning, den unge, vakre Füsun. I motsetning til Kemal og Sibel tilhører hun ikke overklassen, men jobber som ekspeditrise i en klesbutikk. Dessuten var hun en gang med i en skjønnhetskonkurranse – jevngodt med prostitusjon i visse kretser. De innleder et intenst, lidenskapelig, dårlig skjult forhold, stikk i strid med de gjeldende seksuelle normer. Kemal prøver å opprettholde fasaden og forholdet til Sibel, som han tross alt er oppriktig glad i, men slites i alle retninger av motstridende følelser. Han grubler og drikker for mye. Livet er ikke så lett lenger.

Verre blir det når Füsun gifter seg med en barndomsvenn, den vordende filmregissøren Feridun – ikke av kjærlighet, men for å gjenvinne æren som gikk tapt i forholdet til Kemal. Kemal, som ikke lenger er forlovet, begynner å gå på besøk hos Füsuns familie flere ganger i uka. Bare når han er sammen med henne føler han seg vel, selv om hun sitter sammen med mannen sin. De tre klekker ut en plan om å gjøre Füsun til filmstjerne, med Feridun som regissør og Kemal som produsent/pengesekk. Det viser seg å være lettere sagt enn gjort. Det tyrkiske filmmarkedet later ikke til å være modent for den typen høyverdig, europeiskinspirert kunstfilm de to herrene har i tankene. Dessuten vil de helst holde Füsun unna kjekke, glamorøse skuespillere, hvilket vanskelig lar seg forene med faktisk å spille inn en film.

Bak fasaden

Uskyldighetens museum er på mange måter en roman om blankpolerte, men skjøre overflater. Under overklassens omfavnelse av vestliggjort modernitet står urgamle verdier fjellstøtt. De unge kvinnene må gjerne studere i Paris, gå i korte designerkjoler og drikke seg fulle, bare de ikke har sex før ekteskapet. Under en fjærlett, perlende omgangstone blant de unge, vakre og vellykkete koker det av begjær og bedrag, både i forretnings- og privatlivet. Og under Kemals private kjærlighetshistorie bobler en sosial uro: Terrorister fra høyre og venstre skriver slagord og sprenger bomber, men for Kemal blir dette aldri mer enn distraksjoner fra hans årelange besettelse.

Pamuk begår stor romankunst her, og viser i sin håndtering av både form og innhold hvorfor han i dag regnes som en av verdens ypperste skjønnlitterære forfattere. Museet i tittelen (som Pamuk selv har opprettet i Istanbul, og hvor boken fungerer som en gratisbillett!) er Kemals samling av objekter knyttet til forholdet til Füsun. Mens årene går – en prosess Pamuk skildrer på absolutt mesterlig vis – stjeler, finner, kjøper og lager Kemal gjenstander som kan holde det tapte fastfrosset, som kan kapsle inn begivenhetene og menneskene i hans liv slik han vil huske dem. Gjenstander er enkle sånn. Mennesker er det verre med. De forandrer seg. De har sine egne indre liv. De blir borte.

Ironi og oppriktighet

At det finnes atskillige lag med ironi i denne romanen, er hevet over tvil. Uskyldigheten Kemal klamrer seg fast til er jo langt fra uskyldig, men grunnet i bedraget av Sibel. Og selv om Kemal er fortelleren, en slags guide som stolt viser frem museumsgjenstandene sine, er han slett ingen helt, og langt fra pålitelig. Hans tendens til å behandle enorme samfunnsproblemer som kulisser i hans eget følelsesdrama får en bitende undertone, blir en studie i egoistisk dekadanse. (Et helt bevisst trekk fra Pamuk, selvfølgelig, som selv dukker opp i romanen som medlem av en tidligere rik, nå konkurs familie, en mann som i Kemals øyne 'virket hissig og utålmodig og hele tiden forsøkte å flire ironisk'.) Og allikevel rives vi med av Kemals fortelling, av de store følelsene gitt elegant form. I sin kombinasjon av slepen ironi og utilslørt lidenskap, av kunstferdighet og enkel oppriktighet, står romanen frem som et utsøkt kunstverk, og en av høstens mest gledelige leseropplevelser.

Til toppen

Om forfatter Orhan Pamuk

Orhan Pamuk er født i Istanbul i 1952, og har studert arkitektur og journalistikk. Han debuterte med romanen Herr Cevdet og sønnene hans i 1982, en tregenerasjoners familiehistorie fra Nişantaşi, Pamuks egen bydel i Istanbul. For den fikk han to tyrkiske bokpriser. Året etter kom Det tause huset som han i 1991 fikk Prix de la découverte européene i Frankrike for. Gjennom bøker som Det hvite slottet (på norsk i 1991) og Svart bok (på norsk i 1994) har han skaffet seg et internasjonalt ry. Han vant Nobel-prisen i 2006.

"Uskyldighetens museum er en tragikomisk roman om fantastiske liv som i bunn og grunn er ordinære. Eller var det omvendt, ordinære liv som i bunn og grunn er fantastiske? Uansett, romaner som denne er det sannelig verdt å lese." Thomas Marco Blatt, Dagbladet

"Uskyldighetens museum er virkelig en fortelling om 'alt', et suverent gjennomført romanprosjekt som nok rommer sine kløktige forfattertriks, men likevel åpner seg mot leseren som en åpen favn. [...] Et overflødighetshorn av en tekst, en roman å bli klok av." Liv Riiser, Vårt Land

Til toppen

Utdrag

De hendelsene og tilfeldighetene som skulle forandre hele livet mitt, hadde begynt fire uker tidligere, altså den 27. april 1975, med at Sibel og jeg i et utstillingsvindu fikk se denne kremfargede vesken jeg har stilt ut her, som er designet av den berømte Jenny Colon. Jeg spaserte sammen med Sibel, som jeg snart skulle forlove meg med, på Valikonaği-gaten og nøt den kjølige vårkvelden. Vi var lettere beruset og veldig lykkelige. Under middagen på den elegante restauranten Foyer, som nylig hadde åpnet i Nişantaşi-distriktet, hadde vi lenge diskutert forberedelsene til forlovelsesseremonien med mine foreldre: Forlovelsen skulle finne sted i midten av juni for at Nurcihan, som var Sibels venninne fra Dame de Sion-gymnasiet i Istanbul og fra hennes år i Paris, skulle kunne komme til festen fra Paris. Sibel hadde for lengst bestilt forlovelseskjolen sin hos den mest populære og dyreste skredderen i Istanbul på den tiden, İsmet. Det var den kvelden at min mor og Sibel for første gang diskuterte hvordan de perlene min mor hadde tenkt å utstyre kjolen med, skulle broderes inn i stoffet. Min fremtidige svigerfar ønsket å holde en forlovelsesfest som var like prangende som et bryllup, for sin datter, som var enebarn, og dette var noe min mor likte. Min far var også lykkelig over å skulle få en svigerdatter som Sibel, som hadde studert ved Sorbonne. (På den tiden påstod Istanbul-sosieteten at alle piker som hadde lest et eller annet sted i Paris, hadde studert ved Sorbonne.) Mens jeg ledsaget Sibel hjem til hennes foreldre etter middagen, la jeg kjærlig armen rundt den velformede skulderen hennes og gikk og tenkte stolt på hvor lykkelig og heldig jeg var, da Sibel plutselig sa: ”Å, se på den fine vesken!” Selv om jeg var temmelig omtåket av all vinen, bet jeg meg straks merke i vesken og butikken, og gikk dagen etter ved middagstider for å kjøpe vesken. Vanligvis var jeg ikke en slik naturlig beleven, høflig mann med glimt i øyet som stadig kjøper gaver til kvinner og alltid finner passende påskudd til å sende dem blomster, men kanskje jeg egentlig ønsket å være en slik en. På den tiden pleide vestliggjorte, rike husmødre i Istanbul som kjedet seg i hjemmene sine i luksusstrøk som Şişli, Nişantaşi og Bebek, ikke å åpne ”kunstgallerier”, men heller ”boutique-er”. Der prøvde de til en latterlig høy pris å selge ”moteriktige” kjoler de fikk sydd, og som de kopierte fra importerte magasiner som Elle, Vogue og Burda, og også toiletter som de brakte i sine egne kofferter fra Paris og Milano, og tant og fjas og smykker de fikk smuglet inn, til andre rike husmødre som kjedet seg like mye som de selv. Butikkskiltet til Boutique Champs-Élysées er utstilt i monteren her. Da jeg elleve år etter disse hendelsene oppsøkte eieren av butikken, fru Şenay, minnet hun meg om at hun i likhet med Füsun var en fjern slektning av meg på morssiden. Hun spurte overhodet ikke om grunnen til den voldsomme interessen jeg viste alle mulige gamle gjenstander som hadde tilknytning til Boutique Champs-Élysées og Füsun, men gav meg uten videre alt hun hadde, inklusive dette skiltet, som hadde hengt over døren. Dette fikk meg til å ane at til og med enkelte av de mer pussige detaljene i den historien vi hadde opplevd, var kjent ikke bare av henne, men også av en større gruppe mennesker enn jeg hadde antatt.

Da jeg henimot klokken halv ett neste dag gikk inn i Boutique Champs-Élysées, ringte denne lille kamelformede bjellen som hadde en ringeanordning under hver pukkel, og som hang på innsiden av døren, med en skarp lyd som den dag i dag får hjertet mitt til å banke raskere. Butikklokalet lå i et kjølig halvmørke selv om det utenfor var en vårlig middagsvarme. Først trodde jeg at det ikke var noen der. Så fikk jeg øye på Füsun. Hun hadde på seg den oransje blusen med roser og blader på, som jeg har utstilt en flik av her. Øynene mine holdt fremdeles på å venne seg til halvmørket i butikken etter den sterke middagssolen, men av en eller annen grunn hadde hjertet mitt svulmet opp i halsen min som en enorm bølge som skal til å slå mot stranden.

Til toppen