Med penn og pistol (Innbundet)

Om politiminister Jonas Lie

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 432
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202272906
Kategori: Historie
Omtale: Med penn og pistol

«I øinene er det intet menneskelig å se»

Hovedboken er presentert av Audhild Skoglund

«Han er en prøiser, en militarist, han er den personifiserte disiplin, og i farens stund fungerer han som en effektiv, steinrolig krigsmaskin. I slike stunder påstår hans folk at han tygger småstein med kjakene, den strigrå luggen som busten på en schäfer og i øinene er det intet menneskelig å se ...»

Slik beskrev Dagblad-journalist Axel Kielland Jonas Lie i tiden som statspolitifullmektig. Og Lie skal ha vært fornøyd med karakteristikken.
 Jonas Lie ble født som barnebarn av en av Norges største forfattere – med samme navn – i 1899 og var fra barnsben av dypt fascinert av kriger. Han jobbet seg opp til å bli politiminister i Vidkun Quislings NS-regjering under 2. verdenskrig, med ansvar for nazifiseringen av det norske politivesenet. Og da han døde i mai 1945, var det som en av Norges mest forhatte menn.

Intellektuell og forfatter
Det er lett å henfalle til å tro at ekstremisme skyldes manglende kunnskap. Det kan ikke ha vært tilfelle med Jonas Lie den yngre. Han vokste opp i et miljø preget av forfattere og intellektuelle. Faren var en av tre grunnleggere av Den norske forfatterforening. Morfaren var redaktør for Adresseavisen. Familien omgikkes forfattere og intellektuelle, og selv vokste den unge Lie delvis opp i Paris. Han leste om buddhisme og østlig filosofi, og han slo selv inn på en etter hvert omfattende forfatterkarriere. Hva han enn tok med seg fra alt dette, var det dessverre ikke et vidsyn på mennesket.
 Lie viste tidlig krigsinteresse, og rakk i sin korte levetid å oppleve to verdenskriger. I 1917 flyttet han med  familien til Tyskland og begynte å jobbe som krigspropagandist for det tyske krigsmaskineriet. Takket være sin gode penn hadde han ingen problemer med å få reportasjene på trykk i norske medier.
 Lenge før 2. verdenskrig inntraff, hadde altså Jonas Lie vist seg som en usedvanlig sterk tyskervenn.

Max Mauser
Bernt Rougthvedt har viet hoveddelen av «Med penn og pistol» til den rollen nordmenn flest husker Jonas Lie for – nemlig som politiminister under den tyske okkupasjonen. Men som tittelen også avslører, vies forfatterskapet – for en stor del under det tyskklingende pseudonymet Max Mauser – også stor oppmerksomhet. For mens Lie besatte rollen som leder for det beryktede statspolitiet og diverse andre ledende politistillinger, benyttet Lie nærmest enhver anledning til å skrive romaner fra sitt kontor:
 «På grunn av sitt kvikke hode hadde Lie aldri trengt å lære seg arbeidsdisiplin. Det er mye derfor han ble oppfattet som en bløffmaker. På øvelsesplassen oppmuntret han statspolitibetjentene til å gi alt for korpset, men så snart han forsvant inn på kontoret, ble han selv et eksempel på det motsatte. Da ville han ha fred til å skrive krimromaner. Papirarbeidet som fulgte med stillingen overlot han til sine adjutanter. Statspolitiet fikk pent seile sin egen sjø, når Lie ble til Max Mauser.»
 På dette feltet var han imidlertid både effektiv og anerkjent. At han i dag knapt leses, skyldes ifølge Rougthvedt ikke manglende litterære kvaliteter, men det faktum at hans rykte som landsforræder har gjort det uaktuelt for det brede lag av befolkningen å ta i den litteraturen han produserte, og for forlag å trykke opp nye opplag av bøkene hans.

Endlösung
Rougthvedt beskriver Jonas Lie som hensynsløs, storforbruker av alkohol og sentralstimulerende midler, men alltid ambisiøs. Han gikk inn for nazifiseringen av det norske politivesenet med samme entusiasme som han kartla kommunister. Og han var en av de aktive aktørene i jødeutryddelsene, med førstehåndskunnskap om hva som skjedde på kontinentet allerede tidlig i krigen. Han var «en av de mange små og store aktørene i Endlösung-prosjektet: en såkalt nazi-gjerningsmann». Men som Rougthvedt konstaterer, er det hverken så enkelt som at disse personene var sadistiske eller psykopatiske eller ofre for ideologisk hjernevask. Og det er nettopp dette som gjør Jonas Lie til mer enn et monster – som gjør ham til en person det er verdt å lese en biografi om. Som Rougthvedt konstaterer:
 «Den juristutdannede Jonas Lie tilhørte ikke bare en akademisk elite i Norge, han var født inn i en familie som var en del av landets øverste kunstneriske og intellektuelle sjikt.» Og han hadde selv fulgt opp denne tradisjonen.
 Men ut fra dette utgangspunktet utviklet den i utgangspunktet moderate antisemitten Jonas Lie seg til en som begynte å se «jøde-problemet» som den store fienden og dermed mistet alle grenser for hva man kunne gjøre for å «behandle» det. Jødene hadde i alle tilfelle skylden selv. I Lies egne ord:
 «Som en gresshoppesverm slo de sig ned i Tyskland og utnyttet de ulykkelige efterkrigstilstandene, de avkreftet landet, spekulerte, kjøpte op, dro nytte av valutaen, inflasjonen, blev rike på folkets bekostning ... Vil man forstå jødespørsmålets utvikling i Tyskland, må man ikke glemme den østgaliziske jødeinvasjon, den skapte grunnlag for en reaksjon som måtte komme.»

Ondskapen
Jonas Lie vekslet tilsynelatende lett mellom de mest brutale ordrene om å sende jøder til dødsleire, henrettelser og familieliv. Etter å ha deltatt i nattlige hendelser, drar han hjem til familien, sover litt og tar den vesle datteren med i tjenestebilen på vei til nok en dag på kontoret.
 Om «Med penn og papir» i første rekke er en biografi om Jonas Lie, er den vel så mye en historie om norsk nazisme og hvordan denne hang sammen med utviklingen i Tyskland og i Europa. Og det er historien om hvordan de nordiske «renrasede» forenes med tyskerne i synet på jøder, tatere, samer, sinnssyke og kommunister som onde og samfunnsødeleggende grupper man kan og må benytte ethvert tenkelig og utenkelig middel for å kvitte seg med. Betegnende nok utstyrte Jonas Lie hele den nærmeste familien sin med NS-produserte selvmordspiller da de skjønte at krigen gikk mot et tap. Om ikke annet, skulle deres siste handling være å hindre at de falt i bolsjevikenes klør, hvilket Lie anså som en sannsynlig utgang på dramaet. Da alt var tapt, tok Lie farvel med kona og samlet den innerste nazistiske kretsen rundt seg. Ingen skulle ta dem levende. Ideologien holdt han på til det siste.

Til toppen

Andre utgaver

Med penn og pistol
Bokmål Heftet 2011

Flere bøker av Bernt Rougthvedt:

Om forfatter Bernt Rougthvedt

Bernt Rougthvedt

Bernt Rougthvedt er historiker og har tidligere blant annet utgitt boken «Riverton - Sven Elvestad og hans samtid».

Til toppen

Utdrag

Den 1. september 1939 brøt Den annen verdenskrig ut. Tyskland gikk til angrep på Polen og beseiret nabolandet i løpet av 27 dager. Den 17.september besatte Sovjetunionen Polens østlige deler. Dette var i overensstemmelse med en hemmelig avtale som ble inngått i forbindelse med den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten i august 1939. Stalin skulle gi Hitler frie hender til å angripe polakkene, mot at han selv fikk underlegge seg Bessarabia i Romania, de østlige deler av Polen, Latvia, Estland – og Finland.
Her hjemme forberedte Arbeiderpartiregjeringen seg på at også Norge kunne bli trukket inn i storkrigen. Av den grunn rådet Justisdepartementet forsvarsminister Christian Fredrik Monsen til å beskikke utrykningsjef Jonas Lie som krigspolitiminister ved Hærens Overkommando(HOK) i «tilfelle av mobilisering i tidsrommet 1/1 1940 – 31/12 1943».1 Som Lies nestkommanderende og krigspolitifullmektig ble Chr. Lange foreslått. Monsen godkjente de to kandidatene, og den 18. oktober 1939 mottok Jonas Lie brev fra sjefen for Generalstabens utenriksavdeling etterretningskontoret), oberstløytnant Harald Wrede Holm om at han i «tilfelle av almindelig mobilisering i 1940» snarest skulle melde seg i Forsvarsdepartementets bygning. Nyutnevnt krigspolitifullmektig Chr. Lange fikk kopi av brevet.2
Disse utnevnelsene tyder på at hverken justisminister Terje Wold, kommanderende general Kristian Laake eller Generalstabens etterretningsjef Wrede Holm så for seg muligheten for at Norge skulle bli angrepet av Nazi-Tyskland i løpet av 1940. De kan ikke ha vært ukjent med Jonas Lies fascinasjon for Det tredje rike. Chr. Lange delte Lies
politiske sympatier. Han hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling i september 1933

Til toppen