Muleum av Erlend Loe (Lydbok-CD)

Muleum (Lydbok-CD)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Lydbok-CD
Utgivelsesår: 2007
Innleser: Loe, Erlend
Spilletid: 4:34
Antall enheter: 4
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202276171
Kategori: Lydbøker voksne
Omtale: Muleum

Opp, ut, vekk

Hva er så fuckings spesielt med døden? spør Julie. Ti måneder er gått siden hele familien hennes omkom i en flyulykke. Nå har hun bestemt seg. Ingen vits i å leve videre.

Av Tove Valmot

Muleum er en roman om de store spørsmålene, om liv og død, for ikke å si liv og død. Og en slik roman kan selvfølgelig ha elementer av humor – men det er kanskje ikke det man først venter å finne i dagboka til en suicidal 18-åring?
      I Erlend Loes romanunivers er det mange mannlige hovedpersoner som føler seg temmelig malplassert i tilværelsen. Men det er vel første gang han lar fortelleren være en ung jente som ikke kan se noen forsonende trekk ved tilværelsen i det hele tatt, og som har tenkt å ta konsekvensen av det. Likevel leverer han en roman som er full av humor, til og med ren slapstick, uten at alvoret og sårheten og desperasjonen blir borte, og uten at hovedpersonen noensinne blir hengt ut. Resultatet er avvæpnende.

Uønsket frihet
Loe har satt sin hovedperson i en ekstrem situasjon: Både moren, faren og storebroren ble drept i flyulykken. Hun har ingen. Samtidig er hun myndig og blir ikke tatt under offentlig omsorg. Hun går til psykolog, det er så, men ellers har hun sittet alene med sorgen i familiens overdådige villa i Holmenkollåsen og brukt måneder på å finne ut hva hun skal gjøre med all den friheten hun aldri har ønsket seg. ”Gjør hva du vil” sto det i farens tekstmelding. Nå har hun funnet ut hva hun vil.
      Julie er smart. Skal hun få gjennomført det hun har bestemt seg for, må hun lure alle. Hun sier til psykologen at han har rett i at hun har vurdert selvmord, men jo mer hun tenker på det, jo mer skjønner hun at hun elsker livet. Hun er jo ikke dum, som hun skriver i dagboka. Hun lurer slektningene, som ber henne komme og feire jul med dem. Hun lurer venninnen Constance, som tror at alt vil bli så mye bedre bare hun begynner å ri. Hallo!
      Planen fungerer ikke helt. Julie overlever, men nå er omgivelsene på alerten. Julie er redd for å bli tvangsinnlagt, så flukt er eneste mulighet.

Uten plan
Så legger Julie ut på en moderne odyssé, i ordets opprinnelige forstand. Hun er jo ikke interessert i å reise ut, se nye steder, oppleve noe annet, hun er egentlig bare på vei hjem, til familien. Reisen foregår med fly. Nærmere foreldrene kommer hun ikke i levende live, og kanskje flyet styrter. Ulykkesstatistikken er imidlertid ikke på hennes side, og egentlig ønsker hun jo ikke medpassasjerene og besetningen en slik skjebne.
      Julies reise verden rundt bringer henne i nærkontakt med så vel en moralsk konsulent på flyplassen i Brüssel som Sør-Koreas olympiske mester i kortbaneløp på skøyter.
      Loes roman er befriende nok helt uten terapeutisk korrekthet. Julie gir oss et slags omvendt perspektiv på livet. Hverdagens tildragelser, omgivelsenes bekymring, samfunnets hjelpeinstitusjoner og reiseopplevelsene fortoner seg ganske annerledes for en som ikke er redd for å dø, men snarere redd for å måtte leve videre. Det medfører mange overraskende og treffende betraktninger, som når Julie ligger på hotellrommet i Seoul og blar i motemagasinet Marie Claire: ”Det kan virke som om målet er å veie så lite som mulig, men ifølge den logikken er det best å veie ingenting, og det er ikke forenlig med å leve.”
      Med reisen har Julie gitt seg selv en utsettelse, og det innebærer at hun må forholde seg til andre mennesker. Kanskje er ikke døden så fuckings spesiell. Men mye tyder på at Julie vil holde den på avstand foreløpig.

Til toppen

Andre utgaver

Muleum
Bokmål Innbundet 2007
Muleum
Bokmål Nedlastbar lydbok 2008
Muleum
Bokmål Ebok 2009
Muleum
Bokmål Heftet 2013

Flere bøker av Erlend Loe:

Om forfatter Erlend Loe

Den gode følelsen av å ikke ha kontroll

- "18 år og suicidal". Det høres fælt ut. Men Julie er fandenivoldsk, og humoren er stadig på nippet til å bryte igjennom. Ellers hadde jeg ikke holdt ut å skrive om noe sånt, sier Erlend Loe.

Ikke slik å forstå at Erlend Loe synes Julie er morsom:
      – Nei, jeg hadde ikke tenkt det sånn, sier han.
      – Hun har god grunn til å være langt nede. Hun bærer på en stor sorg som ikke kan leges på lang tid, kanskje aldri. Men hun er kompromissløs, og kynisk på en sjarmerende måte. Hun føler at hun ikke har noe å tape. Så hun blir ”untouchable”. Utforutsigbar. Og det tiltrekker meg hos en hovedperson.
      – Etter selvmordsforsøket befinner Julie seg i et slags venterom. Hun har ingen plan. Når hun bestemmer seg for å reise, er det ikke for å oppleve noe, det er snarere en slags flukt hun regner med skal ende med døden, sier Erlend Loe.
      – Hun reiser nærmest fra flyplass til flyplass. Hun vet at det ikke er særlig stor sjanse for at hun skal få dø i en flyulykke. Men nå overgir hun seg til følelsen av ikke å ha kontroll. For henne er det en lettelse.
      – Å reise verden rundt er kanskje ikke det mest nærliggende når en er så langt nede som Julie?
     
– Men det er jo heller ikke noen psykologisk-realistisk roman jeg har skrevet. Det dreier seg ikke om hovedpersonens ”rise and fall”. Boka er en behandling av problematikken rundt unge menneskers tanker om å ta livet sitt, sier han.
      – For Julies del har jeg satt situasjonen på spissen. Hun har mistet hele familien, som hun fortsatt var avhengig av; alt hun hadde forsvinner i ett drag. Hvordan reagerer en på en sånn hendelse? Det er sikkert ingen oppskrift. Julie er myndig, så ingen kan komme og fortelle henne hva hun skal gjøre. Så det er opp til henne. Hun bestemmer seg for å handle.

Problematikk som opptar unge
Erlend Loe skrev en skisse til romanen for lenge siden.
      – Det begynner som regel på den måten. Jeg har en idé i bakhodet, det tar et par år å utvikle den. De første 30 sidene kom raskt. Underveis har jeg lest opp deler av romanen for elever i videregående skole og fått ganske gode tilbakemeldinger. Det er fint å oppleve å treffe den gruppa. De ble grepet av skjebnen til Julie. Det er en stor problematikk som mange unge er opptatt av, sier han. 
 Men han er skeptisk til enkelte sider ved denne interessen:
      – Det kan virke som det lefles mye med selvmord; på en eller annen måte er det blitt så viktig at det skal være spektakulært.  Jeg mener selvmord bør være et legitimt valg, men da bør en også forstå rekkevidden av det valget. Jeg gremmer meg når jeg ser at selvmord blant unge har fått et skjær av romantikk. 
  Når Loes hovedperson mislykkes med planen sin, får dagboksnotatene hennes snarere et streif av sår komikk: ”Neste gang skal jeg kjøpe et gammeldags rep helt uten elastisitet og ikke et nymotens klatretau fra skandinavisk høyfjellsutstyr,” skriver hun.
 Men når Julie får tilbud om jobb som redaktør i bladet Selvmorderen – den forrige redaktøren er nettopp død – er det mer enn et utslag av absurd humor:
      – Ja, sånne publikasjoner finnes, om ikke akkurat denne. Og med internett er det åpnet for hele nettverk for folk med selvmordstanker, sier Loe. Han har vært inne på flere slike nettsider:
      – Her kan man møte tusen andre som sitter ensomme og er i samme situasjon. Det er ikke bra.


Kvinnelig forteller
Det er første gang Erlend Loe har valgt en kvinnelig forteller i en roman. Men det er en større nyhet for leserne enn for forfatteren:
      – I Naiv.Super hadde jeg opprinnelig en jente som hovedperson. Men jeg fikk det ikke helt til og endret det. Denne gangen var det mer tiltrekkende å ha en jente som forteller. Overskridelsene blir større når det er en jente. Hun er fandenivoldsk, rastløs, forlater alle. Hadde en gutt oppført seg som Julie, ville ingen ha reagert.
      Men hva vet egentlig Erlend Loe om 18 år gamle jenter?
      – Nesten ingenting. Jeg kjenner ingen, og møter knapt noen. Men jeg tror ikke jenter er så forskjellige fra gutter i den alderen. Jeg kikket på mine egne dagboknotater fra den tiden. Hvordan ungdommer oppfører seg, er nok mer avhengig av situasjon enn av kjønn.
 Språklig innebærer det heller ikke den store forskjellen, mener Erlend Loe:
      – Jeg prøver ikke å skrive som en 18 år gammel jente. Det holder å skape en illusjon om det. Men jeg tror nok leserne vil se at det er mitt språk uansett, sier han.
      – Men jeg er opptatt av at detaljene i romanene mine er autentiske så langt det er mulig. Helst skulle jeg ha fløyet den samme ruta som Julie, men det hadde jeg ikke anledning til. Jeg foretrekker å beskrive steder jeg har vært, jeg synes jeg får mer ut av dem da.
      Så for dem som måtte lure: Det finnes virkelig en moralsk konsulent på flyplassen i Brussel. Og en koreansk olympisk mester i kortbaneløp på skøyter. Men at han har fått en rolle i en norsk roman – det vet han ikke.
      – Jeg regner ikke med at romanen min vil bli oversatt til koreansk med det første, sier Erlend Loe.

Til toppen