Kelterens drøm (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2011
Antall sider: 427
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Språk: Bokmål
Originaltittel: El sueño del celta
Oversatt av: Risvik, Kari og Risvik, Kjell
ISBN/EAN: 9788205411951
Kategori: Romaner
Omtale: Kelterens drøm

Opprør og eventyr

Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa er tilbake med en fascinerende historisk roman om maktmisbruk og frigjøringskamp, om grusomhet og idealisme.

Med Kelterens drøm har Mario Vargas Llosa skapt nok en ambisiøs, tankevekkende, historisk basert roman av et kaliber som er en nobelprisvinner verdig; denne gang handler det om den irske frihetskjemperen Roger Casement (1864-1916) og hans begivenhetsrike liv.

Romanen veksler mellom det klaustrofobisk innesperrete og det rastløst vandrende, mellom dødscellen i Londons Pentonville Prison, hvor han i 1916 ventet på en benådning som aldri kom, og hans eventyrlige, dramatiske liv før kampen for et uavhengig Irland krevde sitt, og han ble dømt til døden for forræderi. Med dommen fulgte også skandale: i dagboknotatene som ble offentliggjort, røpet han gjentatte ganger – og i klare vendinger – sin homofile legning, selvfølgelig strengt forbudt på den tiden.

I koloniene

Som ung rederiansatt var Casement glødende opptatt av å spre sivilisasjonen til de britiske koloniene. Gjennom handel skulle moral, lov, kultur og opplysning flomme fra det moderne Europa, til glede og gagn for all verdens folk. Som konsul i Kongo fikk han raskt øynene opp for det enorme spennet mellom den offisielle fortellingen om kolonialismens fortreffelighet og den grusomme virkeligheten. I stedet for en gjensidig fortjenstfull utveksling av varer og verdier så han et gjennomkorrupt system tuftet på rasisme, utbytting, tortur og menneskehandel, forsvart med en enorm arroganse av systemets voktere. Hans rapporter om tilstandene i Kongo, og senere i Amazonas, gjorde ham til en fryktet og forhatt mann i koloniene, men i Storbritannia ble han berømt, til og med adlet. Samtidig vekket de mange årene i koloniene et glødende håp om irsk uavhengighet, om en fremtid hvor irsk kultur og språk kunne blomstre fritt.

Historie og romankunst

Vargas Llosa vekker det tidlige 20. århundre til live på en mesterlig måte. Historiske figurer som Joseph Conrad og Henry Morton Stanley – «Dr. Livingstone, formoder jeg?» – står frem som spill levende mennesker, fulle av feil og særegenheter. Tidens tankegods kommuniseres med innlevelse og nyanserikdom. Leseren blir transportert direkte til hjertet av Kongo og Amazonas, til varmen, lydene, luktene, til en verden hvor koloniherrene sikret sin profitt med pisk og pistol.

I Roger Casement har Mario Vargas Llosa funnet en historisk skikkelse som nærmest er skreddersydd til rollen som romanfigur. Som en ekte tragisk helt er han full av handlekraft og mot, og som en ekte tragisk helt har han en akilleshæl. Han vises som et menneske i stadig utvikling, et undersøkende, spørrende sinn, en mann som gjorde mer enn de fleste for sine medmennesker, men som like fullt var dømt av tidens verdier og lovverk til en dyp ensomhet.

Til toppen

Om forfatter Mario Vargas Llosa

Mario Vargas Llosa ble født i Arequipa i Peru i 1936. Han er en av de fremste representantene for den latinamerikanske boomen, og har utgitt et tyvetalls bøker innenfor et rikt spenn av sjangre og temaer.

I 2010 ble han tildelt litteraturens høyeste utmerkelse, Nobelprisen i litteratur «for sin kartlegging av maktens strukturer og knivskarpe bilder av individets motstand, opprør og nederlag».

«Med sin siste roman beviser mannen som fylte 75 år nå på mandag at han fremdeles kan skrive så det gnistrer. Kelterens drøm er en historisk roman om et eventyrlig liv, og som den drevne forteller Mario Vargas Llosa er, griper han tak i konfliktpunktene, der tvil og tro utfordres og gjør det enkelte livet større enn seg selv. [...] Kelterens drøm er en stor fortelling om et stort, men ensomt menneske. Det er en fortelling som fortjener å bli lest.» Anne Cathrine Straume, NRK

«[Et] betydelig verk» Kjell Olaf Jensen, Dagsavisen

«[Et] fascinerende portrett av en mann med mange liv.» Anne Merete K. Prinos, Aftenposten

«...et storslagent nytt bidrag til et forfatterskap Svenska Akademien så rettmessig har hedret.» Times Literary Supplement

«En forteller som har utviklet fortellerkunsten på en fantastisk måte.» Peter Englund

«Det er ei fascinerande bok Mario Vargas Llosa her har skrive.» Odd W. Surén, Dag og Tid

«Klassisk roman om en villfaren og maktesløs idealist.» Sindre Hovdenakk, VG

«Kelterens drøm [vil] få plass blant de aller største og mest ambisiøse av Vargas Llosas verk. [...] Den er uhyre stram i komposisjon og har ei handling som fra forfatterens side er drevet fram med et smittende engasjement.» Stein Arve Myrbakk, Rana Blad

«Mario Vargas Llosa viser i sin roman Kelterens drøm at svenskene gjorde rett i å hylle ham med litteraturens gjeveste pris i 2010.» Marthe Nøklebye Dehli, Studvest

Til toppen

Utdrag

Da de åpnet døren til cellen, strømmet lys og luft inn, og med det også støyen fra gaten som steinmurene hadde dempet, og Roger våknet forskrekket. Han glippet med øynene, ennå fortumlet, prøvde å roe seg ned, og i døråpningen skjelnet han sheriffens silhuett. Det dvaske ansiktet, den blonde barten og de plirende, onde øynene, som betraktet ham med en motvilje han aldri hadde prøvd å legge skjul på. Der sto en mann som ville ta det veldig tungt om den engelske regjeringen innvilget ansøkningen om nåde.

– Besøk, mumlet sheriffen uten å slippe ham med blikket.

Han reiste seg og gned seg på armene. Hvor lenge hadde han sovet? Noe av det verste ved Pentonville Prison var at han ikke kunne ane hva klokken var. I fengselet i Brixton og i Tower of London hørte han klokkeslagene hver halvtime. Her var murene så tykke at de ikke slapp inn kimingen fra kirkeklokkene i Caledonian Road eller larmen fra torget i Islington, og vokterne utenfor døren fulgte til punkt og prikke ordren om ikke å si et ord til ham. Sheriffen satte på ham håndjernene og gjorde tegn til at han skulle gå ut før ham. Kunne det være advokaten som kom med godt nytt? Hadde regjeringen kommet sammen og fattet en beslutning? Kunne sheriffens blikk, som mer enn noen gang oste av den avskyen han vakte i ham, skyldes at de hadde omgjort straffen? Han vandret bortover den lange gangen på rød murstein som var blitt svart av skitt, mellom metalldørene til cellene og falmede vegger der det med tjue eller tjuefem skritts mellomrom var et høyt gittervindu hvor han kunne skimte en flik av grå himmel. Hvorfor var det så kaldt? Det var juli, midtsommers, og det var ingen grunn til at han skulle få gåsehud av kulden.

Da han kom inn i det trange besøksrommet, var skuffelsen stor. Den som ventet der, var ikke advokaten, maître George Gavan Duffy, men en av assistentene hans, en blond og oppkjaset ung mann med utstående kinnben, kledd som en laps, som han hadde sett de fire dagene rettssaken varte, stadig på farten med forsvarsadvokatens papirer. Hva kunne det skyldes at maître Gavan Duffy ikke kom selv, men i stedet sendte en av praktikantene sine?

Den unge mannen kastet et iskaldt blikk på ham. Pupillene lyste av harme og vemmelse. Hva var det den tosken innbilte seg? Han ser på meg som om jeg skulle være et ekkelt krek, tenkte Roger.

– Noe nytt?

Den unge mannen ristet på hodet. Han hev etter pusten før han sa:

– Når det gjelder ansøkningen om nåde, ikke ennå, mumlet han tvert og skar en grimase som fikk ham til å virke enda mer oppkjaset. – Det er bare å vente til ministerrådet kommer sammen.

Roger likte dårlig at sheriffen og den andre vokteren skulle være til stede i det lille samtalerommet. Selv om de forholdt seg tause og urørlige, visste han at de lyttet spent til alt som ble sagt. Tanken fikk hjertet til å snøre seg sammen og gjorde ham tungpustet.

– Men med tanke på den siste tidens begivenheter, la den blonde unge mannen til, blunket for første gang og åpnet og lukket munnen overdrevent, – er alt nå blitt enda vanskeligere.

– Til Pentonville Prison kommer ingen nyheter utenfra. Hva er det som har hendt?

Tenk om den tyske marinen endelig hadde besluttet å angripe Storbritannia fra den irske kysten? Og tenk om den etterlengtede invasjonen hadde funnet sted og keiserens kanoner i denne stund hevnet de irske patriotene som var blitt skutt av engelskmennene etter påskeopprøret? Hvis krigen hadde tatt en slik vending, ville planene hans bli til virkelighet, tross alt.

– Nå er det blitt vanskelig, kanskje umulig, å få hell med seg, gjentok praktikanten. Han var blek, tvang forargelsen tilbake, og Roger kunne skjelne hodeskallen under den gustenbleke huden. Han fornemmet at sheriffen flirte bak ham.

– Hva er det du snakker om? Mr. Gavan Duffy var optimistisk med hensyn til ansøkningen. Hva har hendt siden han nå har endret mening?

– Dagbøkene dine, sa den unge mannen med vekt på hver stavelse og en ny grimase av vemmelse. Han hadde senket stemmen, og Roger kunne bare så vidt høre hva han sa. – Scotland Yard har funnet dem hjemme hos deg i Ebury Street.

Han tidde og ventet på at Roger skulle si noe. Men ettersom Roger hadde forstummet, ga han forargelsen fritt løp mens han vrengte på munnen:

– Hvordan kunne du være så tankeløs, menneske? sa han langsomt, noe som gjorde raseriet enda mer åpenbart. – Hvordan kunne du feste den slags til papiret, menneske? Og når du nå hadde gjort det, hvorfor traff du ikke den elementære forholdsregelen å brenne dagbøkene før du ga deg til å konspirere mot Det britiske imperiet?

Det er en fornærmelse at den snørrvalpen kaller meg «menneske», tenkte Roger. Det var ubehøvlet, for selv var han minst dobbelt så gammel som denne affekterte grønnskollingen.

– Deler av disse dagbøkene er nå i omløp alle steder, la praktikanten til, mer fattet, om enn fremdeles med mishag, og nå uten å se på ham. – Ved flåtens øverste ledelse har ministerens talsmann, marinekaptein Reginald Hall personlig, delt ut kopier til mange titalls journalister. De er spredt over hele London. I Parlamentet, i Overhuset, i de liberale og konservative klubbene, i redaksjonene, i kirkene. Det snakkes ikke om annet i byen.

Roger sa ingenting. Han rørte ikke på seg. Han fikk igjen den merkelige følelsen som var kommet over ham mange ganger de siste månedene, helt fra den grå og regntunge morgenen i april 1916 da han, stivfrossen, ble arrestert i ruinene av McKenna’s Fort, i det sørlige Irland: Dette handlet ikke om ham, det var en annen de snakket om, dette var noe som skjedde med en annen.

– Jeg vet godt at ditt privatliv ikke er noe jeg har noe med, og heller ikke Mr. Gavan Duffy eller noen annen, la den unge praktikanten til og strevde med å tvinge tilbake raseriet som gjennomsyret stemmen. – Det gjelder en sak av strengt faglig art. Mr. Gavan Duffy ønsket å orientere deg om situasjonen. Og advare deg. Ansøkningen om nåde kan bli sterkt svekket. I dag morges trykte flere aviser allerede protester, avslørende detaljer, rykter om innholdet i disse dagbøkene. Det kan påvirke opinionen blant dem som ser med velvilje på ansøkningen. Det er naturligvis ren gjetning. Mr. Gavan Duffy vil holde deg à jour. Er det noen beskjed jeg kan gi ham?

Fangen ristet nesten umerkelig på hodet. I det samme snudde han seg helt rundt, mot døren til samtaleværelset. Sheriffen, med de tykke kjakene sine, gjorde et tegn til vokteren, som skjøv til side den tunge slåen og åpnet døren. Veien tilbake til cellen kjentes uendelig. Mens han gikk gjennom den lange gangen med sotsvarte murvegger, hadde han en følelse av at han når som helst kunne snuble og falle hodestups på de klamme steinene, og at han aldri ville reise seg mer. Da han kom til metalldøren til cellen, husket han det: Den dagen han ble brakt til Pentonville Prison, hadde sheriffen sagt at alle forbryterne som hadde sittet i denne cellen, uten unntagelse var havnet i galgen.

Til toppen