Noen kjenner mitt navn (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 474
Forlag: Font Forlag AS
Språk: Bokmål
Originaltittel: The book of negroes
Oversatt av: Omland, Stian
ISBN/EAN: 9788281690394
Kategori: Romaner
Omtale: Noen kjenner mitt navn

Storslagen roman om slaveriet

Noen kjenner mitt navn er en storslagen historisk roman som spenner over tre kontinenter og to århundrer. Men denne prisbelønte boken er også den hjerteskjærende beretningen om livet til Aminata Diallo, ei afrikansk jente som elleve år gammel blir bortført fra sin landsby i Vest-Afrika og tvunget om bord i et slaveskip med kurs for South Carolina. Etter å ha jobbet på en indigoplantasje i mange år blir hun videresolgt, men klarer å flykte fra sin eier i New York, der hun havner midt i den amerikanske uavhengighetskrigen mot britene. Mange dramatiske begivenheter senere befinner hun seg nok engang om bord i en seilskute på Atlanterhavet. Men nå er hun fri og på vei vekk fra et land hun helst vil glemme, med kurs for et hjemland som ikke lenger finnes.

Lawrence Hill har med Noen kjenner mitt navn skapt et levende og troverdig bilde av slaveriets grenseløse ondskap og menneskets ukuelige livstrang. Boka er blitt hyllet av et samstemt internasjonalt kritikerkorps, og forfatteren mottok The Commonwealth Writers’ Prize, som deles ut til den beste boken skrevet på engelsk i et av Samveldets 53 land.

«Lawrence Hills uhyre imponerende historiske verk er fullstendig oppslukende og fortjener en stor internasjonal leserkrets.» – Washington Post

«En praktfullt skrevet, fiktiv slaveberetning … befolket av livfulle skikkelser og gjengitt med fascinerende detaljrikdom.» – New York Times

Til toppen

Andre utgaver

Noen kjenner mitt navn
Bokmål Heftet 2009
Noen kjenner mitt navn
Bokmål Ebok 2011
Utdrag

UTDRAG 1

Jeg levde i frykt for at fangevokterne skulle slå oss, koke oss og spise oss, men de begynte med ydmykelse: de rev klærne av oss. Vi hadde ingen skaut eller sjal å trekke rundt kroppen, eller noe vi kunne bruke til å dekke oss til nedentil. Vi hadde ikke engang sandaler på føttene. Vi hadde ikke mer klær enn geiter, og nakenheten merket oss som fanger overalt hvor vi dro. Men våre fangevoktere var også merket av det de manglet: lys i øynene. Jeg har aldri møtt et menneske som utfører grufulle handlinger og som møter blikket mitt med fred i sitt eget. Å se inn i et annet menneskes ansikt er å gjøre to ting: å anerkjenne dets menneskelighet og å hevde din egen. Mens jeg begynte min lange vandring hjemmefra, oppdaget jeg at det fantes mennesker i verden som ikke kjente meg, ikke var glad i meg, og ikke brydde seg om jeg levde eller døde.
 Åtte av oss ble tatt til fange utenfor Bayo og nabolandsbyene. I mørket var Fomba den eneste jeg gjenkjente. Jeg snublet fremover i mange timer før jeg la merke til at stroppen gnisset halsen min hudløs. Jeg klarte ikke å slutte å tenke på foreldrene mine, eller det som hadde skjedd med dem. I det ene øyeblikket kunne jeg ikke ha forestilt meg livet uten dem. I det neste var jeg fortsatt i live, mens de var borte. Våkne nå, sa jeg til meg selv. Våkne nå, ta en slurk av kalebassen ved sovematten og gå og gi mamma en klem. Denne drømmen er som skitne klær – ta dem av deg og gå til mamma. Men alt var bare et uutholdelig mareritt som ikke ville ta slutt.

Til toppen