Veien fra Italia (Innbundet)

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 480
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Italiensvej
Oversatt av: Windt-Val, Benedicta
ISBN/EAN: 9788202519490
Kategori: Romaner
Omtale: Veien fra Italia

Et spedbarn, en madonnafigur og en bunke med kontanter. Det er alt italienske Vittoria Contini har med seg da hun en marsdag i 1958 kommer til et hotell i København. Hun er på flukt fra en fortid som ikke må røpes. Men tryggheten trues da Vittoria forelsker seg hals over hode. Plutselig står hun overfor sitt livs dilemma, for hun vet at hun setter sitt barns sikkerhet på spill hvis hun følger kjærligheten.

«Anna Grue kan sine saker – og de som elsker bøker som er så tykke at de nesten aldri tar slutt, som flyter over av kjærlighetsforviklinger og som er spekket med gode tidsbilder, får full valuta for pengene.» Katinka Bruhn, Weekendavisen

Til toppen

Andre utgaver

Veien fra Italia
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Anna Grue:

Anmeldelser av Veien fra Italia

Romantiske forviklinger, dunkle hemmeligheder og et herlig persongalleri fyller sidene i denne velkomponerteog medrivende kjærlighedsromanen.
Litteratursiden.dk

Til toppen

Utdrag

Utdrag "Veien fra Italia"

Tro hvor lang tid det ville ta å kjøre herfra til København med alle de nødvendige avbrytelsene? tenkte Vittoria og helte den lunkne melken over på en tåteflaske. To uker? Tre? Ganske visst var bilen ny, men en Fiat 500 var ikke akkurat konstruert for lange strekninger. Det var enda godt hun hadde rikelig med kontanter, for det ville bli nødvendig med en del overnattinger underveis. Hun måtte veksle til seg utenlandsk valuta så fort hun fant en bank.

          Mens hun satt og ga barnet flaske, betraktet hun guttens ansikt. Øynene hennes hadde vennet seg såpass til det svake lyset at hun kunne se ham tydelig. De lange, buede øyevippene, den ufattelig perfekte lille nesen, de mørke dunene på hodet, som allerede var i ferd med å forme seg til myke krøller. Grepet hans rundt pekefingeren hennes var forbløffende fast. Han var så sterk, og samtidig så hjelpeløs. Vittoria bøyde seg ned over ham og snuste inn duften av ham. Salt, søt, et streif av fet olivensåpe.

          Som jeg elsker dette barnet, tenkte hun, og i det samme gikk det opp for henne at hun konsekvent lot være å bruke navnet hans – hun gjorde det ikke engang i sine egne tanker. Hun tenkte på ham som gutten, barnet, den lille, skatten min ... Aldri det navnet han hadde fått i dåpen. Kanskje hun burde gi ham et nytt? Egentlig var guttungen oppkalt etter faren sin, men det hadde hun alltid vært voldsomt imot. Hun ville helst glemme den mannen, og det gikk ikke hvis hun måtte rippe opp i fortiden hver gang hun skulle rope på barnet sitt. De hadde flyktet for å få et nytt liv. Hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og kappe den siste fortøyningen?

          I det samme visste hun hva han skulle hete fra nå av. Hvorfor hadde hun ikke tenkt på det før? Gutten skulle selvfølgelig oppkalles etter hennes egen sterke, morsomme, omsorgsfulle far, som ville ha blitt en fremragende morfar.

          «Massimo,» sa hun prøvende og strøk med fingertuppen tvers over barnets hvelvede panne. «Massimo Contini, bambino mio. Jeg skal passe på deg, alltid, alltid.»

Til toppen